All travel is now merely a means of moving a camera from place to place, all travellers are ruled by the all-powerful lens. Visitors old-fashioned enough to wish only to stand and look with their anachronistic eyes are shoved aside by the photographers, who take it for granted that while they do their ritual focusing, nothing else may move or cross their vision. Those peculiar souls without a camera must step aside for those more properly occupied, must wait while the rituals take place, and must bide their time while whole coaches stop and unleash upon the landscape the Instamatic God. And the populations of whole countries seeing themselves cannibalised, swallowed up, vacuumed into the black-ringed staring eye, wrench what they can from the cannibals. You want picture my house, my camel? You pay.
None of this would matter, perhaps, if anything worthwhile was being accomplished. If all the constant busyness and clicking produced, at its end, what had not existed before, images of beauty captured or truth told. But, sadly, this isn't so. The camera is simply graffiti made respectable.
The camera is the means by which we stamp ourselves on everything we see, under cover of recording the Wonders of the World already wonderfully
recorded by professionals and on sale at every corner bookshop and newsagent. But what use to show Aunt Maud, back home, postcards of the Tuscan landscape, since we are not in the picture to prove that we were there?
No stretch of rocks has verity unless I am within it. No monument exists
but for my wife, leaning against it. No temple is of interest without my face beside it, grinning. With my camera I appropriate everything beautiful, possess it, shrink it, domesticate it, and reproduce it on my blank sitting-room wall to prove to a selected audience of friends and family the one absolutely vital fact about these beauties: I saw them, I was there, I photographed them, and, ergo, they are.
from "Amateur Photography: the World as it isn't and our Fred" by Jill Tweedie in the Guardian | All reising nå er bare en metode for å flytte et kamera fra sted til sted, alle reisende blir regjert av den allmektige linsen. Besøkende som er gammeldagse nok til å bare ønske å stå og se med anakronistiske øyne, blir skuffet til side av fotografene, som tar det som en selvfølge at når de gjør sitt fokuseringsrituale, kan intet annet bevege seg eller krysse deres synsfelt. Sære kameraløse sjeler må gå til siden for slike som er opptatt med viktigere ting; de må vente mens ritualene pågår og avvente sin tid, mens hele busser stopper og slipper denne Selvutløsers Gud løs på landskapet. Og befolkningen som i hele land ser seg kannibalisert, slukt, sugd inn i det svartringede, stirrende øyet, vrir hva de kan ut av kannibalene. Du ønske bilde mitt hus, min kamel? Du betale.
Ingenting av dette hadde kanskje gjort noe, om en fikk noe av verdi ut av det. Om bare all denne vedvarende travelheten og knipsingen til sist hadde produsert noe som ikke eksisterte tidligere, skjønnhet fanget inn i et bilde eller sannheten uttrykt. Men akk, dette er ikke tilfelle. Kameraet er simpelthen graffiti i respektabel form.
Kameraet er metoden vi bruker for å stemple oss selv på alt vi ser, under dekke av å forevige verdens undere, som allerede er blitt vidunderlig foreviget av profesjonelle og er til salgs på hvert gatehjørne, hos bokhandlere og nyhetsselgere. Men hva nytte har det å vise tante Anna der hjemme postkort av det tuskanske landskap, når vi ikke er på bildet som bevis på at vi var der?
Intet klippelandskap har troverdighet med mindre jeg er i det. Intet monument eksisterer med mindre min kone står og lener seg mot det. Intet tempel er interessant uten mitt glisende fjes ved siden. Med kameraet kaprer jeg alt vakkert, tar det i eie, krymper det, temmer det, og reproduserer det på min udekorerte stuevegg for å bevise for et utvalgt publikum av venner og familie det eneste absolutt vitale faktum om disse skjønnhetene: Jeg så dem, jeg var der, jeg fotograferte dem, og ergo, de er. |